Mitt liv med katt i eget hjem startet først godt etter at jeg hadde fylt 40 år.
Og jeg, det er Elisabeth Schøien,- født og oppvokst i Skien.
Etter førskolelærerutdannelse i Oslo og jobber forskjellige steder på Østlandet landet jeg etter hvert tilbake i Skien igjen.

Nettopp jobb, samt interesserer som gjorde at jeg ofte var mye bortreist, gjorde at jeg ikke hadde tid til å ta det ansvaret det ville være å eie den firbente vennen som jeg så lenge hadde ønsket meg.
Det skulle dessverre en bilulykke, med etter hvert etterfølgende uføretrygdethet, til for at forholdene skulle ligge til rette for at et slikt kjæledyr skulle bli et familiemedlem.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det,- og du verden slik glede det har gitt meg å bli katteeier!

Egentlig var vel planene å kjøpe en hund. Mange venner og familie hadde hund, og de var like kjære venner for meg som eierne var.

Men så ville en Norsk Skogkatt det annerledes. Matmoren hans trengte hjelp til å ha ham i ”pensjon” i en periode, og med glede fikk Zako bo hos meg i noen måneder.
DA var jeg solgt ;-)

Det var ikke tvil: Det var en Norsk Skogkatt som skulle anskaffes!
Etter å ha kontaktet Norsk Skogkattring og fått tlf.nr til diverse oppdrettere begynte jakten på min nye firbente venn. Mange bilder av søte små jentepuser ble beundret, men da jeg fikk tilsendt et bilde av hannkatten Jaïpur av Tilicala, var jeg ikke i tvil.
Med sitt rovdyrblikk så han inn i sjelen min, og jeg visste med sikkerhet at HAN,- ja, HAN måtte det bli.
Ikke et sekund har jeg angret. Den helt spesielle kontakten med denne helt spesielt kloke katten er vanskelig å beskrive.
Takk til Marit Fracci som lot meg få kjøpe ham.

Shaimo, det første familiemedlemmet på fire ben.

Navnet hans ble imidlertid endret på hjemmebane. Du får ha meg unnskyldt, Marit, men et parfymenavn passet etter min mening dårlig til en mektig skogkatt;-) Han ble derfor raskt omdøpt, og navnet ble i stedet Shaimo blant venner.

Jeg hadde ikke tenkt annet enn at han skulle bli en venn til kos og glede.
Mitt medlemskap i Grenlandspusen gjorde meg imidlertid LITT nysgjerrig på utstilling og oppdrett. Tankene modnet ganske raskt. Jaïpur fikk etter hvert en fin utstillingskarriere.
Et år etter at jeg hadde kjøpt han var også en hunnkatt i hus. Pashmina,- født ett år etter Jaïpur, av samme foreldre,- gledet både broren og matmor med sitt sjarmerende selskap.

Pashmina og Elisabeth

Det ble søkt om stamnavn, og et år gammel fødte Pashmina sitt første kull.
Her beholdt jeg Pequeño, verdens største hjerteknuser. Plutselig var det blitt tre katter i huset.

Stamnavnet ble forholdsvis lett å velge.
Familien på farsiden hadde siden begynnelsen av 1900-tallet eid et stort hus som ble kalt Brekkeby. Etter at det hadde gått i arv i flere slektsledd var huset nå mitt.
Dermed føltes det naturlig å bruke dette navnet på hjemmet vårt som stamnavn.

Etter at Pashminas kull nummer to med 8 herlige unger var levert til nye gode hjem, har det nå vært en pause når det gjelder avl.

Brekkebyhuset er nemlig en meget stor bolig. Herlig for katter å springe rundt i, men mye for en matmor å ha ansvaret for.
Det var ikke lett å bestemme seg for om jeg skulle flytte derfra eller ikke. Det var mange bånd og tradisjoner knyttet til det hjemmet. Derfor gikk jeg lenge ”svanger” med tanken på evt. flytting til en mindre bolig. Av den grunn avventet jeg å ha en svanger katt i tillegg.
Kattunger og flytting var lite forenelig når man skulle tømme et stort hus og samtidig pusse opp en del i et nytt. Sjansen på at én kattunge skulle havne i en av kassene med ting til auksjon og en annen bli med til Fretex tok jeg ikke;-)

Etter lang og nøye overveiing ble det flytting. Men først etter å ha lett lenge etter noe som kunne passe godt for både kattene og meg. Mine katter deler selvfølgelig alle rom med meg, men et eget katterom har de også fått nå. Om hagen er mindre er det likevel plass til kattegården og muligheter for å gå i løpestreng ute.

 

Pashmina hadde nå gått på p-piller en stund. Hun var en ”hormon-bombe” som løp i ca tolv dager av gangen, og med bare 14 dagers mellomrom. I tillegg var hun en ivrig sprayer under løpetiden.
Jeg hadde planlagt ett kull til før sterilisering. En kraftig livmorbetennelse satte en stopper for disse planene. Nå lever hun lykkelig og langt mer kosete og avslappet som kastrat.

Tankene om anskaffelse av en ny hunkatt og videre avl jobber i bakhodet.
Når disse har modnet litt mer er det nok store sjanser for at kattefamilien utvides til å omfatte fire….


Men foreløpig er vi her da, tre katter av arten ”verdens herligste dyr”, og deres matmor som nå ikke kan begripe hvordan livet var uten å dele det med kattene.

VELKOMMEN TIL Å SE OG LESE MER OM DEM OG DERES ETTERKOMMERE
PÅ SIDENE DERES;-)